Den norrøne litteratur

Den norrøne litteratur
perioden varte frå 700 e. kr. til 1350 e. Det norrøne språket blei snakket og
skrevet i Norge, Danmark, Island, Sverige, Færøyene og Grønland. Det latinske
alfabetet blei nedskrevet rundt 1000 tallet. Dei pleide for det meste å fortelje dikt muntlig, men blei senere nedskrevet. Runer var den første formen for litteratur i dei Skandinaviske landene. Runeralfabetet blei kalt for Futharken. Me trur at runene blei skrive rundt året. 200 e. kr. Det blei aldri skrive lange tekstar med runer. Dei hadde ein veldig klar skrivemetode som var at dei skrev det enkleste og viktigaste ned.

I Island for tusen år sida levde Snorre Sturlason som fikk ein stor betydning i
norsk historie. Snorre samlet og skev ned fortellinger, som hadde blitt muntlig ført
med seg i generasjoner.Eddadiktene blir delt i forskjellige deler, men dei tri viktigaste er Håvamål, trymskvida og Vouluspå. Håvamål handler om korleis Odin mener me skal leve og behandle andre menneske. Det er også normer og regler i Håvamål. Det
brukes forskjellige strofeformer i Håvamål og Voluspå. Strofeformen Ljodahått
brukes i Håvamål. Mens Fornyrdislag brukes i Voluspå. Ljodahått og fornyrdislag er veldig like strofeformer. Håvamål og Voluspå er gudedikt fordi det inneholder ingen hoverpersoner, mens eddadikt er heltedikt. Heltedikt er basert på navngitte personar som har urimelige egenskaper.

Islendingsagaene er svært spesielle prosatekster som blei høydepunktet i
verdenslitteratur.Sagaene handler om vanlige menneske som har bodd på Island rundt år 1000. Sagaene kan minnes om dagens såpeserier. Sagene kunne handle om dramatiske
hendelser mellom mektige ætte- familier. Det heiter islendingesagaer fordi
hendelsene var for det meste i Island og skrive på islandsk. Noreg er har ein
viktig rolle i sagene fordi mange personar reiste til Noreg